Fadder og folkefest

Denne og forrige uke har vært av de mer festlige i mitt liv. Altså: fest-lige. Jeg er vanligvis av den åh-men-jeg-har-det-så-mye-bedre-i-sofaen-typen, og er fysisk sliten etter en to ukers mottakelse av nye studenter ved Blindern. Men gøy har det vært, og jeg har allerede lovet meg selv at jeg skal være fadder igjen ved en senere anledning. Mandag forrige uke startet vi opp med møter og kurs, fulgt opp av et motivasjonsseminar ved Olaf Thommesen. Tirsdagens mottagelsesseremoni på universitetsplassen var aldeles strålende og jeg kan definitivt gjenta mer av talene denne gangen enn jeg kunne etter seremonien da jeg selv var ny student. Ikke bare var været varmere og ordføreren vittigere, men selskapet var bedre. De nye studentene er som man burde forvente av en gjeng vordende arkeologer. Fra hele Norge, men de særeste skapningene i verden. Jeg elsker dem.

Dagene har gått til leker, kveldene til fester. Vi har dannet quiz-lag, meldt oss som frivillige på den lokale puben, vandret i katakombene under campus, blitt bedt opp til dans av tapende skotter, hjulpet hverandre med latinleksene, vært på privat antikkfest, kledd oss i toga, sovet på hverandres kjøkkengulv, startet fiktivt Indiana Jones-piskekurs og vært verdens beste faddere. Kun for den harde kjernen selvsagt. Creme de la creme.